su muhtesem belge filan denilen seylerin ucu internete bile dusmus
Bergen universitesinden br arastirmacinin
soz konusu anilarin sahibi Bodil Biørns (amberin zamn ismi yanlis aktarmis)
uzerine yazilan br makale-altinda bir suru kaynak da siralanmis.
iskandinavya da yasayan kurdler rahatlikla okuyabilir-meraklilari devamini getirebilir. dip not
Inger Marie Okkenhaug (UiB)
"et for Guds sak herlig og viktig arbeide": Misjon, kall og transnasjonale arbeidsrelasjoner i det østlige Tyrkia, 1905-1914
Misjonsstudier har tradisjonelt vært analysert innenfor nasjonale rammer. I arbeidet med forskningsprosjektet Norwegian missionaries. Practice andrepresentation in the formation of ’self' and ’other', 1870-2005, ble vi i forskergruppen imidlertid stadig mer oppmerksomme pÃ¥ viktige transnasjonale aspekt ved kristen misjon. [1] Den norske misjonsbevegelsen pÃ¥ mange mÃ¥ter var del av større internasjonale nettverk som inkluderte samarbeid og utveksling bÃ¥de pÃ¥ individ- og organisasjonsnivÃ¥. [2]
Da den første uavhengige kvinnelige misjonsorganisasjonen i Norge, Kvinnelige Misjons Arbeidere, (KMA), ble etablert i 1902, var det et resultat av transnasjonale impulser. Grunnleggerne var påvirket av de tallrike kvinnelige misjonsorganisasjonene som ble opprettet i USA Tyskland, Storbritannia og skandinaviske land på slutten av 1880-tallet. Begrunnelsen bak var å hjelpe hedningkvinner til et bedre liv, og denne drømmen skulle gå i oppfyllelse ved hjelp av arbeid blant kvinner i hedningland.
Mens misjonens transnasjonale karakter gav muligheter for sosial mobilitet for unge menn fra smÃ¥ kÃ¥r pÃ¥ den norske landsbygda, var misjonen en karrierevei for enslige kvinner uavhengig av sosial bakgrunn. Temaet for dette seminarbidraget er kjønn, misjon og transnasjonale karrierer, med fokus pÃ¥ kvinners arbeidspraksis ute pÃ¥ “misjonsmarken“. Kildegrunnlaget er basert pÃ¥ KMA misjonær og sykepleier Bodil Biørns arbeidsliv i det østlige Tyrkia i Ã¥rene fra 1905 til 1914. KMA samarbeidet med den tyske misjonsorganisasjonen Der Deutsche Hülfsbund für christliches Liebeswerk im Orient“, (Deutsche Hülfsbund). Biørn og andre norske diakonisser som arbeidet for Deutsche Hülfsbund ble del av et transnasjonalt nettverk av bistands- og nødhjelpsarbeidere i Ã¥rene før, under og etter første verdenskrig.
Transnasjonal misjon og arbeid
Transnationalisme kan defineres som “the multiple ties and interactions linking people or institutions across the borders of the nation-states“. [3]
Transnationalism er forskjellig fra “globalisering“, selv om begge begrep beskriver en prosess eller forhold som pÃ¥ en eller annen mÃ¥te overskrider statsgrenser. Ulf Hannerz foretrekker begrepet “transnasjonale forbindelser“ i stedet for “globalisering“:
“The term “transnational“ is in a way more humble, and often a more adequate label for phenomena which can be of quite variable scale and distribution, even when they do share the characteristic of not being contained within a state. It also makes the point that many of the linkages in question are not “international“, in the strict sense of involving nations – actually, states - as corporate actors. In the transnational arena, the actors may now be individuals, groups, movements, business enterprises, and in no small part it is this diversity of organization we need to consider“. [4]
Misjonsbevegelsen er et mangefasetert fenomen, som inkluderer alle dissekomponentene, - individ, grupper, bevegelser og entreprenører. David Thelen hevder at: “scholars can use transnational movements and moments as sites for listening to people as they look beyond national borders to place in larger context and find solutions for problems they first discovered within their nations.“ [5] Misjon i likhet med for eksempel kvinne, - demokrati- og sosialistbevegelser, baserte ofte sin identitet og drømmer utenfor nasjonalstatens grenser, ogsÃ¥ nÃ¥r de konfronterte stater eller søkte nye nasjoner for Ã¥ fÃ¥ realisert sine idealer.
Misjonæren reiste til nye stater for Ã¥ gjøre drømmen om en kristen verden til virkelighet. All verdens ikke-kristne mennesker roper ut en bønn om hjelp til Ã¥ finne den samme freden og frelsen som de kristne har funnet. [6] Vel ute i “hedningland“ kom ofte erkjennelsen av at denne “misjonens hovedfortelling“ ikke hadde noen rot i virkeligheten. For Ã¥ opprettholde misjonsprosjektet, ble det praktiske arbeidet avgjørende. Sigurd Sandmo har beskrevet forholdet mellom praktisk arbeid, evangelisering og misjonsarbeid: “Misjonærens hverdag var ofte preget av lange dager og rutinemessig kroppsarbeid, og for mange norske misjonærer har nok dagliglivet fortonet seg noksÃ¥ fjernt fra deres ungdoms drømmer om et virke som evangeliserende misjonær i møte med mottakelige og takknemlige folkeslag. Gjennom misjonslitteraturen ble imidlertid misjonæren satt inn i en større fortelling som ga mening og eksistensiell overbygning til alle misjonærens store og smÃ¥ gjøremÃ¥l. Vi kan si at misjonærens daglige arbeid ble transformert og opphøyet til misjonsarbeid.“ [7]
Hvordan framstilles transformasjonen av misjonærens daglige gjøremål til misjonsarbeid; og forholdet mellom praktisk arbeid, kjønn og misjonskall, i Biørns mange tekster og fotografier? Hva betydde det transnasjonale – i denne sammenheng å arbeide utenfor Norge og Europa, i det østlige Tyrkia for Bodil Biørns yrkeskarriere? Sykepleie og helbredelse er et grunntema i kristendommens historie, og KMAs bistands- og helsearbeid går slik inn i en større kristen tradisjon. [8] Jeg vil hevde at sykepleiens sentrale rolle i den kristne tradisjon blir avgjørende i forhold til misjonærens selvforståelse og legitimering av evangeliseringsvirksomhet. Jeg vil hevde at sykepleiens sentrale rolle i den kristne tradisjon blir avgjørende i forhold til misjonærens selvforståelse og legitimering av evangeliseringsvirksomhet.
Kvinner, kall og livsrealisering
Misjonens overskridende potensial i forhold til konvensjoner for kvinnelig adferd, befestet seg bÃ¥de innad i Norge og i transnasjonale sammenhenger. Misjonskvinneforeningene utgjorde en sentral del av det norske organisasjonslivet. I 1906 eksisterte det 3000 kvinneforeninger i landet, og i forhold til de 2.5 millioner innbyggerne var dette et tall som vekket oppsikt utenfor landets grenser. Den kvinnelige misjonæren som reiste ut til Kina, Madagaskar eller Sør-Afrika og ble en del av et globalt arbeidsnettverk, representerte imidlertid det mobile ved “den ny kvinnen“, som ogsÃ¥ erobret nye geografiske omrÃ¥der for utfoldelse og yrkesmuligheter. Denne friheten til bevegelse og Ã¥ reise pÃ¥ egenhÃ¥nd hadde tradisjonelt vært forbeholdt menn. Slik sett representer misjonskvinner som Biørn et radikalt brudd med vestlig forstÃ¥else av feminin identitet. De sentrale inspirasjons- og legitimeringsfaktorene for kvinners ukonvensjonelle valg var vekkelsen og misjonskallet .
I Ã¥rene fra omkring 1880 til 1914 opplevde den vestlige verden en omfattende vekkelsesbevegelse, som blant annet førte til “en eksplosiv oppslutning av kvinner om misjonsarbeidet generelt“ og til etableringen av en rekke kvinnelige misjonsselskap. [9] Opprettelsen av KMA i Norge var et resultat av denne vekkelsesbevegelsen. Den direkte inspirasjonen kom fra personlig kontakt med den svenske KMA foreningen, som var sterkt pÃ¥virket av den engelske vekkelsespredikanten lord Radstock. [10]
KMAs medlemmer ble rekruttert fra sentrale familier innen kirke, forvaltning og det private næringsliv. Blant grunnleggerne var Marie Sinding, kjent for sitt arbeide i Unge kristne Kvinners forening (senere KFUK), og styremedlem Henny Dons (1874-1966), begge sentrale aktører innen kristne kvinners organisasjonsliv. KMA har blitt beskrevet som “en interesseorganisasjon for kvinner tilhørende sosiale, økonomiske og intellektuelle elitegrupper.“ MÃ¥lgruppen var den moderne troende og økonomisk selvstendige kvinne, som var opptatt av kvinners rett til Ã¥ realisere sitt gudgitte kall. [11] En profesjonsutdannet, yrkesaktiv kvinne fra overklassen som Bodil Biørn, tilhørte altsÃ¥ KMAs kjernegruppe. Nettopp anerkjennelsen av kvinners rett til Ã¥ realisere eget kall, ble en grunnleggende drivkraft i Biørns liv.
Vekkelse og misjonskall er en nøkler til å forstå Bodil Biørns yrkesliv. Hennes historie fram til første verdenskrig er preget av tre dramatiske vendepunkt, som hun selv knyttet opp mot kallutfoldelse, religion og arbeid. Kallet fører til at hun endret yrkeskarriere fra musikk til sykepleie. I tillegg legitimerte misjonskallet det å reise ut som sykepleier til Tyrkia, samt ekstreme og ukonvensjonelle valg ute i misjonsfeltet.
Biørn var 25 år da et personlig kall førte til en bestemmelse om å bli diakonisse og vie sitt liv i Guds tjeneste blant syke og lidende. [12] Avgjørelsen om å dra ut til Armenia noen år senere ble også forklart som et kall fra Gud. [13]
Tredje gang kallet førte Biørn inn pÃ¥ et nytt arbeidsomrÃ¥de var da hun forlot det store misjonssykehuset sentralt i Anatolia, for Ã¥ arbeide som “barfotlege“ blant den fattige befolkningen i karrige fjellomrÃ¥der i det østlige Tyrkia.
I forhold til privilegerte barne- og ungdomsår i Kragerø, framstår diakonisse- og misjonsgjerningen som ekstreme yrkesvalg. [14] Foreldrene Carolina, født Wilde (1843-1905), en tysk prestedatter og Henrich Bolman Biørn (1838-1917), en av de største skipsrederne på Sørlandet, fikk fjorten barn, hvorav elve levde opp. Som ung jente ble Bodil Biørn sent til Kristiania for å gå på Nissens Pigeskole, hvor hun tok middelskoleeksamen i 1887. [15] Senere reiste hun til Berlin, hvor hun utdannet seg innen sang.
Musikkstudiene i Berlin kunne ha ført til et yrkesliv som “pianotante“, en karrierevei som var Ã¥pen for borgerskapets ugifte døtre. [16] Bodil Biørn kom imidlertid til det som i KMA-litteraturen blir beskrevet som et “Ã¥ndelig gjennombrudd“, - noe som førte til en dramatisk karriereendring: Hun “tok nÃ¥ straks fatt pÃ¥ sin sykepleierskeiutdannelse pÃ¥ Diakonissehuset“, som det stÃ¥r i KMAs 50-Ã¥rsjubileumsskrift. Etter fullført utdanning som diakonisse, dro Biørn igjen til Berlin hvor hun - takket være familiekontakter, fikk arbeid som elev ved to av byens store sykehus. Deretter arbeidet hun som sykepleier i Tyskland og Norge i flere Ã¥r. [17]
I den lutherske forståelsen er arbeid et Gudgitt kall. Arbeidet tilhører grunnvilkårene for den menneskelige eksistens, og bør av den kristne betraktes som noe godt ettersom det gagner medmennesker og bidrar til å skape et rettferdig samfunn. [18] Inger Hammar skriver at i følge den lutherske kallforståelse, skal den kristne anse kallet som en gave. Luther begrenset ikke kallet kun til visse yrker, men senere ble spesielt lege, prest og sykepleierske sett på som yrker en ble kallet til. [19] Innenfor den lutherske forståelsen var kall knyttet til stand og en lagdelt samfunnsorden. På 1800-tallet må kallet forstås innenfor rammen av utviklingen mot en individorientert religion som nødvendigjorde et personlig kristendomsforhold. [20] I sin avhandling Kvinners vei til myndighet i de kristne organisasjonene, 1842-1912, viser Kristin Norseth hvordan spenningen mellom et individuelt, religiøst livsprosjekt og tradisjon, kollektiv og ordninger ble teologisk motivert ved kallet. Mange av datidens vekte sto i en kallsgjerning, forstått som å tjene Gud med hele sitt liv. Dette er en moderne oppfatning av kallet. Det er ikke knyttet til stilling eller stand, men til individet og den personlige utrustning. For kvinner var kallet og gudstroen frigjørende i forhold til å ta ansvar og bruke sine evner i tjeneste for Gud. [21]
Den lutherske diakonissegjerningen var en måte kvinner kunne realisere et personlig kall på. Diakonissene sto i et ordenslignende kallsyrke og var som nonner innordnet i et system, der de som i et hjem var forsørget resten av livet og underlagt en mannlig leder. [22] Diakonisseanstalten i Kristiania, etablert i 1868, var den første profesjonsutdanning innen helse for kvinner i Norge. Det var en moderne utdanning, som bygget på de tradisjonelle kvinnelige dyder omsorg, underdanighet og ubemerkethet. I følge Kari Martinsen var det gjennomgående for søkerne til Diakonisseanstalten i denne perioden, at de hadde fått et kall fra Gud om å søke diakonissegjerningen, som de anså som et kristent barmhjertighetsarbeid hvor de helt kunne ofre seg for mennesker i nød. Disse kvinnene gav utrykk for at de ville forsake egen vilje og utføre alt forfallende arbeid. [23]
Da Bodil Biørn valgte Ã¥ realisere kallet til diakonissegjerningen, fikk det altsÃ¥ dramatiske konsekvenser for hverdagsliv, sosiale relasjoner og framtidsutsikter. Hun gikk inn i et ordenssystem, som forutsatte at hun forble ugift. I praksis skilte ikke dette seg fra sivilstanden til kvinner i mange andre profesjonsyrker, men det gjorde derimot mangelen pÃ¥ reell lønn. Biørns velbemidlede bakgrunn kan ha medvirket til at lønnsmidler ikke hadde noen betydning for hennes yrkesvalg. Diakonissegjerningen hadde imidlertid ikke høy status blant eliten i Norge, som ansÃ¥ det som et upassende virke. Diakonissene ble bare helt unntaksvis rekruttert fra “dannende hjem“. [24] Ut i fra sosial bakgrunn blir derfor Biørns valg meget spesielt. Diakonissegjerningen innebar et liv sammen med kvinner fra helt andre sosiale sjikt enn det hennes familiebakgrunn tilsa. En mulig forklaring pÃ¥ Biørns radikale valg kan være pÃ¥virkning fra hennes tyske mor, som hadde vokst opp i en tyskluthersk prestefamilie. Diakonissetradisjonen var i utgangspunktet tysk, grunnlagt av ekteparet Theodor og Friederike Fliedner i Kaiserswerth ( i nærheten av Düsseldorf) i 1836. Diakonissehjemmet i Kristiania bygget pÃ¥ Kaiserswerth. I motsetning til de norske diakonissene, rekrutterte Kaiserswerth ogsÃ¥ kvinner fra middel- og overklassen. [25] Den bemidlede Thora Wedel Jarlsberg, som selv finansierte sin misjonsvirksomhet for KMA, var utdannet i Kaiserswerth. Biørns nære forbindelser til tysk kirkeliv kan altsÃ¥ ha pÃ¥virket ønske om Ã¥ gÃ¥ inn i diakonisseordenen.
Et annet aspekt er Biørns personlighet, som ser ut til Ã¥ ha et stort behovet for Ã¥ realisere kallet i liv og praktisk arbeid. Dette er klart utrykt i avgjørelsen om Ã¥ bli misjonær, hvor Biørn nevner den norske legpredikanten Albert Lunde (f. 1877) og hans vekkelsestaler, som inspirasjonskilde. [26] Lunde var en av de mest framtredende vekkelsespredikantene i Norden i Ã¥rene etter 1900. [27] Bodil Biørn ble spesielt grepet av Lundes betoning av at omvendelsen mÃ¥tte vise seg i livet. I et intervju med Inger Sandberg i 1948, framhevet Biørn at hun hadde festet seg med budskapet om at “troen mÃ¥tte utrykke handling, ellers var den død.“ [28] Denne koblingen av tro og liv, arbeid og religion som uatskillelige livskomponenter, var typisk for datidens vekkelser og gjaldt for bÃ¥de kvinner og menn.
Det handlingsorienterte kallet, som ogsÃ¥ inkluderte kvinners direkte arbeidet med Ã¥ frelse, impliserte en kallsforstÃ¥else som gjorde seg gjeldende for den enkelte som en subjektiv, mental erfaring, som et særlig utrykk for 'misjonssinnet', skriver Norseth. Hun viser til Henny Dons som en moderne kvinne som opplevde et personlig kall “ut i fra erkjennelsen av de ufrelstes nød og Skriftens ord om frelse.“ [29] Henny Dons og Bodil Biørn var av samme generasjon. Dons var tre Ã¥r yngre og overlevde Biørn med seks Ã¥r. Dons var sterkt inspirert av den internasjonale misjonskvinnebevegelsen og skulle komme til Ã¥ bli en av de mest framtredende lederskikkelsene innen norsk kvinnemisjonsbevegelse. Opprinnelig hadde Dons hatt et misjonskall, men sykdom satte en stopper for at hun kunne reise ut. Bodil Biørn, derimot, reiste ut som misjonær. Sett i lys av behovet for at “troen mÃ¥tte utrykke handling“, kan det se ut som at Biørn etter ti Ã¥r som diakonisse ikke lenger fant dette arbeidet tilfredsstillende. “Erkjennelsen av de ufrelstes nød“ utenfor Norge og Tyskland førte henne til KMA, hvor hun ble medlem i 1903. [30] I motsetning til de norske diakonissene, tilhørte KMAs medlemmer, som tidligere nevnt, sosiale, økonomiske og intellektuelle elitegrupper. Det var her blant likesinnede, sterkt troende og høyt utdannende kvinner, at kallet til misjonen kom:
“Selv fikk jeg kallet fra Gud pÃ¥ et K. M. A. møte, hvor der blev talt gripende om de armenske barns nød. Jeg meldte mig til fru kamm. Anker, og hun var lykkelig over Ã¥ fÃ¥ en norsk søster derut ...“ [31]
Lisbeth Mikaelssons studie av misjon og selvbiografi viser at blant misjonærer er kvinner i flertall nÃ¥r det gjelder Ã¥ framstille seg selv som gudsnære personer. [32] Biørn gÃ¥r inn i denne kjønnstendensen. Da hun ble beordret til Ã¥ skifte arbeidssted etter noen Ã¥r ved tyske og amerikanske misjonsstasjoner i det som ble kalt en “europeisk by“, Mesereh, til fjellbyen Musch, ble avgjørelsen igjen begrunnet med et Gudskall:
“Mens jeg var i Mesereh, fikk jeg høre om de mange syke og fattige i Musch som var uten hjelp, og jeg begynte da Ã¥ be om at Herren ville sende meg dit om det var etter hans vilje. Høsten 1907 ble jeg beordret til Musch. Den amerikanske legen undret seg over at jeg sÃ¥ gjerne dro bort til dette ensomme sted, men det var jo blitt klart for meg at Gud ville ha meg dit.“ [33]
Avgjørelsesprosessen forut hadde imidlertid ikke vært sÃ¥ likefram. Biørn hadde i lengre tid ønsket Ã¥ dra til det avsidesliggende omrÃ¥det Musch pÃ¥ 1500 meters høyde, et 8-dagers ritt østover i kurdiske fjellomrÃ¥der. OmrÃ¥dets 25 000 innbyggere besto av fattige landarbeidere, bÃ¥de armenere, kurdere og tyrkere, hvorav de kristne utgjorde halvparten av befolkningen. “Det var kjent for Ã¥ være et urolig hjørne“, som Biørn selv skriver, [34] og den armenske befolkningen var stadig plaget av kurdiske angrep. I tillegg var Muschtraktene et av de omrÃ¥dene som hadde blitt ekstra hardt rammet av massakrene.
Om det var Biørns religiøse overbevisning som førte til at hun foretrakk Ã¥ arbeide utenfor det veletablerte misjonshovedkvarteret, vites ikke. I diakonisseopplæringen utgjorde fattigpleie ute i menighetene et viktig arbeidsfelt. [35] For Biørn ser det ut til at nettopp oppsøkende virksomheten blant samfunnets mest trengende, var det hun ønsket ogsÃ¥ som misjonær. Hun strebet helt klart etter Ã¥ komme seg ut av misjonens sentrum, og utrykte skuffelse da hun ble beordret til et annet av Hülfbunds hovedkvarter, Marash (“Maraach“, i dag Kahramanmaras). Marash var et gammelt, urbant senter i sørøst Tyrkia, som pÃ¥ slutten av 1800-tallet ogsÃ¥ utgjorde et av de viktigste misjonssentrene i det osmanske riket. [36]
Dette var imidlertid ikke et sted Bodil Biørn ønsket å arbeide. Hun ville til avsidesliggende, værharde Musch, hvor vinter og snø preget 4-5 måneder av året Biørn hadde imidlertid ingen innflytelse på misjonsstyrets beslutning, og i sine dagboknedtegnelser prøver hun å finne en mening bak beordringen til Marash:
hvor underligt det var idag at faa bud om, at jeg saa hurtig som mulig skulde tage til... Maraach (sic). Jeg kunde slet ikke forstaa det ret; men endelig blev jeg stille. Kanskje Herren saa, at jeg ikke var skikket for arbeidet i Musch. [37]
Men sÃ¥ ble det Musch allikevel; styret hadde ombestemt seg, noe Biørn forklarer med en “Herrens styrelse“:
“Nei, hvor Jeg blev glad, da der i dag ved vort geschwesterrathsetzung kom telegram med besked om at jeg skulde ride over til Musch saa snart som muligt. Nu forstaar jeg saa klart, at det saa var Herrens vilje.“ [38]
Biørns framstilling kan leses som om hun søkte oppofrelse ved aktivt å ønske seg bort fra et relativt behagelig liv i misjonens midte. Men arbeidet i et område hvor helsetjenester var omtrent ikke-eksisterende, innebar også frihet fra sykehusets profesjons- og kjønnshierarki. I Europa på denne tiden sto sykepleiersker i et klart underdanighetsforhold til sine overordnede, - stort sett mannlige leger. En fant samme hierarkiske struktur ved misjonssykehusene i tyrkisk Armenia. Utenfor de større misjonssentrene hadde imidlertid en vestlig, kvinnelig sykepleier helt andre muligheter for å arbeide selvstendig. [39] Dette ble tydelig nå vi ser på Biørns liv i Musch. Ved den lille misjonsstasjonen var det kun to andre vestlige, et tysk misjonærpar. I tillegg var det lokale helsetilbudet svært begrenset. Da Biørn noen måneder etter at hun kom til Musch åpnet en liten poliklinikk, uteble ikke pasientene.
Line Nyhagen Predelli bruker begrepet “contested patriarchal gender regimes“ om kvinners muligheter til innflytelse i vestlige misjonsbevegelser: “This concept signals that women were in subordinate positions, and also that they were actively seeking to widen the scope and negotiate the terms of their own activites.“ [40] Hun viser til at arbeidspraksis har vært et omrÃ¥de hvor kvinnelige misjonærer har kunnet overskride grensene for aksepterte kjønnsroller. Seija Jagalin argumenterer for at arbeid i hverdagen pÃ¥ misjonsstasjonen utført uavhengig av menns arbeidsomrÃ¥de, gav kvinner muligheter til selvstendig utfoldelse til tross for patriarkalske strukturer. [41] Denne autonomien innenfor separate sfærer, vel og merke i forholdet mellom vestlige menn og kvinner, blir bekreftet nÃ¥r vi ser pÃ¥ Biørns arbeid i poliklinikken i avsidesliggende Musch.
"de tyrkiske læger burde være mine tjenere"
Bodil Biørn beskrev selv poliklinikken – pÃ¥ folkemunne kalt legestuen som et “pionerprosjekt“, hvor hun samarbeidet med armensk helsepersonale. Her ble det hvert Ã¥r behandlet 4000 pasienter. I tillegg besøkte Ã¥rlig Biørn 300 pasienter i byen og 200 i landsbyene. Hun red ut alene eller sammen med den tyske misjonæren. De vanligste helseproblemene var øyensykdommen trakoma, malaria, lungesykdom, gikt og reumatisme, i tillegg til sÃ¥rpasienter. I praksis arbeidet Biørn som sykepleier, lege og jordmor. Det store antall pasienter, armenere, kurdere og tyrkere, hadde stor tiltro til “doktoren“ og det ble forventet at hun skulle kunne behandle alle slags sykdommer. I ettertid beskrev hun dette arbeidet som svært utfordrende. [42]
Biørn arbeidet sammen med armensk helsepersonell, inkludert en mannlig lege. Mens sykepleiersker i Norge ble opplært til aldri å motsi en lege [43] , kunne forholdet mellom en norsk, kvinnelig sykepleier og en mannlig, armenske lege være annerledes:
“En dag blev jeg kalt til en ung mann som hadde et stygt sÃ¥r i ryggen, men jeg fikk den armeniske læge med for Ã¥ Ã¥pne sÃ¥ret. Lægen var meget engstelig og vilde først ikke, da den syke var meget svak, men jeg overtalte ham til det.“ [44]
Biørns hensikt med å fortelle dette er tilsynelatende at operasjonen var vellykket, og mannen etter hvert ble omvendt. Hun forteller imidlertid samtidig at hun hadde autoritet over den armenske legen. I andre sammenhenger skriver Biørn om egen faglig usikkerhet, og fokuset er på religiøs ledelse: [45]
Det har ofte været med angst og bæven, jeg har gaat til mange av disse syke, der var saa daarlige og med spørsmaal i min sjæl om, hvordan jeg vel skulde kunne hjælpe dem, ansvaret har været saa strort; men den trofaste Herre har gjort arbeidet for mig og ledet og git raad. Jeg har aldrig saa som her i Musch erfaret herrens underfulde hjælp, men heller aldrig saa min egen intethet og udygtighet. [46]
Vi finner en dobbelthet i Biørns framstilling av eget arbeid; pÃ¥ den ene siden etablerte hun et pionerprosjekt som fikk stor tillit og respekt blant lokalbefolkningen. PÃ¥ den andre siden framstiller hun seg selv som faglig og menneskelig usikker og svak. Det Ã¥ fremheve seg selv og egen innsats var tradisjonelt et tabu i norsk kultur. Denne dobbeltheten kan imidlertid ogsÃ¥ forstÃ¥s mer kjønnspesifikt ut i fra den lutherske lære om kvinners ære, hvor kvinner ikke skulle søke ære i det offentlige. Kvinnens ære var fullstendig knyttet til hennes rolle i den private sfære. [47] Diakonisseutdanningen bygget pÃ¥ dette kvinneidealet, og diakonissene skulle være usynlige, men virksomme. De levendegjorde det kristelige kvinneideal “Ã¥ være i stillhet“, skriver Norseth. Hun viser til at i kildene nevnes diakonissene ytterst sjelden ved navn. Deres virksomhet skildres i henhold til det kvinnelighetens ydmykhetsideal de skulle leve opp til, og deres identitet skjules under yrkesbetegnelsen. [48]
Det å være kallet til misjonær kunne imidlertid forene disse to tilsynelatende motstridende aspektene mellom på den ene siden, faglig dyktighet i det offentlige rom, og på den andre - det kvinnelige ydmykhetsidealet. Mikaelsson skriver om hvordan:
“Ideén om at Gud velger hvem han vil, nÃ¥r han vil, bÃ¥de kvinner og andre som verden forakter, er potensielt grensesprengende, særlig for kvinner og kvinnesynet i kirken. Misjonærkallet utfordrer oppfatningen om den kristne kvinnens bundethet til privatliv.“ [49]
En synsvinkel som kommer i tillegg, er den store grad av heltedyrking datidens misjonærer opplevde. Ikke bare viste de mot og handlekraft pÃ¥ lik linje med oppdagelsesreisende og koloniale helter. Misjonærer var spesielt beundret for deres tilsynelatende totale selvoppofrelse. Amanda Porterfield skriver at “the self-sacrificing benevolence demonstrated by missionaries was hugely admired, especially among evangelical women“. [50] Biørn oppfyller altsÃ¥ forventningene til leserne, motiverte, moderne troende kvinner i Norden, nÃ¥r hun skiver følgende: “Bed om kjære venner, at Jesus maa bli alt for mig og gjøre alt for mig, han stor og herlig; jeg intet, saa han alene kunne faa al æren og bli forherlighet i mit liv. [51]
Bildet av egen ydmykhet blir imidlertid brutt av en sammenligning med lokale, tyrkiske leger (mannlige). Her finnes en indirekte framheving av egen innsats, satt opp mot tyrkiske legers antatte udugelighet. Samtidig forklares egen dyktighet som en Guds vilje:
En ung tyrk, som havde skrækkelig slemme ôine, er blevet helt frisk igjen og kan nu se omtrent som fôr. Han er meget taknemmelig. Siste gang, han var her, sagde han, at de tyrkiske læger burde være mine tjenere. De lader til at forstaa meget lidt. Men hvad kan vel jeg, hvis Herren ikke lagde sin velsignelse til det lille Jeg kan gjøre. [52]
Biørns pasienter var armenske, kurdiske og tyrkiske kvinner fra alle sosiale sjikt, i tillegg til velstående tyrkiske og armenske menn. Om det var frykt for konkurranse som drev en armensk (katolsk) lege til å legge ned forbud mot Biørns virksomhet, har vi bare Biørns ord for. Hun lot seg imidlertid ikke skremme fra å utføre sykepleiergjerningen:
Trods bålådiadoktorens forbud (en katolsk armenier) driver jeg rolig paa med min praksis, jeg kan da virkelig ikke la alle de fattige, syke stakler gaa uten hjælp og tilsyn; men han gjør alt forat hindre mit arbeide blandt de syke, dog indtil nu har Herren hjulpet. ... Altsammen er bare misundelse, fordi befolkningen har saadan tillid til mig og ingen til ham, der er en ganske ung, udygtig doktor. Undtil nu har ikke de tyrkiske læger gjort mig den mindste fortræd, det er bedrøvelig, at angrepet skulde komme fra en armenier. [53]
Årsaken til motarbeidelsen fra den armenske legen kan også ha vært religiøs. Biørn skriver at hun holdt andakter på armensk i poliklinikken, hvor det også ble delt ut protestantiske skrifter på armensk og tyrkisk. Dette kunne skape konflikt i forhold til tradisjonelle, ortodokse så vel som romerskkatolske armenere.
To år senere ser imidlertid forholdet til armenske lederskapet ut til å ha bedret seg. Biørn så nå muligheten for å opprette et sykehus i Musch, og appellerer til KMA-medlemmene for finansiell støtte:
Jeg mÃ¥ lægge eder denne sak meget pÃ¥ hjertet. Hvis söster Alma og jeg blev frie til at gÃ¥ ut og utföre födselshjelp og sykepleie, og vi fik en armenisk sykepleierske, vilde vi kunne utföre et for Guds sak herlig og viktig arbeide. Vi behöver et större hus og 8 barnesenge og 8 voksne senge. Gud give, han vilde la eder si ja dertil. ... I denne egn og denne by, hvor der er sÃ¥ usigelig megen sykdom, burde der efter min mening lægges mer kraft pÃ¥ sykepleien end der hitinden til er gjort. [54]
Praktisk barmhjertighetsarbeid ble en realisering av misjonskallet.
Konklusjon
Mange profesjonsutdannede norske kvinner dro ut for å gjøre en arbeidsinnsats i misjonens tjeneste. Gjennom dette misjonsarbeidet fikk de innflytelse, ansvar og lederoppgaver, ofte i mye større grad enn hva de ville ha fått i Norge. Men misjonsbevegelsens grunnleggende transnasjonale karakter hadde ikke nødvendigvis et frigjørende potensial for den kvinnelige misjonær. En norsk kvinnelig sykepleier som arbeidet ved et større, veletablert tysk misjonssykehus, ville være underlagt de samme hierarkiske rammer som en fant i Norge. Utenfor de urbane områdene, på landsbygda, ble imidlertid kjønn mindre viktig enn rase. Vestlig kvinner – sykepleiere - kunne i kraft av eksisterende rasehierarki inneha ansvars- og lederroller i forhold til, i dette tilfellet, tyrkiske menn med legeutdannelse.
En transnasjonal karriere endret også den enslige yrkeskvinnens status når hun vendte hjem. Mens peppermøene i Norge befant seg i den sosiale randsonen, ble den hjemvendte misjonærkvinnen hyllet for sin arbeidsinnsats ute i den ikke-kristne verden. For misjonæren ble imidlertid kostnaden med et langvarig transnasjonalt yrkesliv ofte en splittet identitet og rotløshet i et Norge som var blitt dem fremmed.
[1] http://bergenmuseum.uib.no/nettutstillinger/mission/index.htm
[2] Se ogsÃ¥ J. Simensen “Norsk misjonsforskning: Faser i utviklingen av historiske studier“ i Norsk Tidsskrift for misjonsvitenskap 4/4007: 227-248.
[3] Vertovec, 1999: 447.
[4] U. Hannerz Transnational Connections London/New York: Routledge 1996: 6.
[5] D. Thelen The Nation and Beyond: Transnational Perspectives on United States History in The Journal of American History. Vol. 86, No.3 Vertovec 1999: 973-4.
[6] H. Nielssen ogK. H. Skeie Kom over og hjelp oss i Nielssen ed. Til Jorden ender. Fortellinger om norsk misjon Bergen Museums skrifter, nr. 23, Bergen 2008: 11.
[7] S. Sandmo “O var mitt hjerte fuldt av Guds Hjertes Varme for de Spedalske: Om Det Norske Misjonsselskaps arbeid blant leprasyke pÃ¥ Madgaskar“ i Nielssen (Red.) Til jordens ender. Fortellinger om norsk misjon Bergen 2008: 56.
[8] Se A. Porterfield Healing in the History of Christianity, Oxford 2005.
[9] Norseth 2007: 398.
[10] Se til hvorledes I bygger videre: K. M. A. gjennom 50 Ã¥r. Oslo 1952: 3-4. Se ogsÃ¥ L. Österlin Stockholmsväckelsen kring Lord Radstock, Stockholm 1947.
[11] Norseth 2007: 424-425.
[12] Se til hvorledes I bygger videre, KMA gjennom 50 år, Oslo 1952: 21.
[13] Ibid: 26.
[14] C. Hopstock Søndre Kalstad og Kragerø-slekten Biørn i byen og pÃ¥ landet , Kragerø, 1975. Familiens privatbolig, “BiørnegÃ¥rden“, tegnet av den svenske arkitekten Emil Victor Langlet, er nÃ¥ Kragerøs rÃ¥dhus. Langlet har bl. a. ogsÃ¥ tegnet Stortingsbygningen.
[15] I. Sandberg, “Armenia er mitt annet fedreland! “Misjonæren Bodil Biørn intervjuet i 1948, i Historieglimt 2001. Ã…rsskrift for Kragerø og SkÃ¥tøy historielag, Kragerø 2001: 77. Pikeskolen i Kragerø ble pÃ¥ denne tiden ledet av Venstremannen Ole Kristian Gløersen, noe den konservative Bolman Biørn iokke kunne tÃ¥le. Derfor sendte han sin datter til Nissens.
[16] I. E. Haavet , Erobring uten overskridelse? Pianotantene i 1800-tallets musikkliv, i T. Hellesund og I. M. Okkenhaug (red.), Erobring og overskridelse: De nye kvinnene inntar verden , Oslo, 2003: 103-124.
[17] B. Biørn “Armenia og armenierne“, Upublisert manuskript, Oslo, Okotber 1944. Privat arkiv.
[18] I. Hammar Emancipation och religion: den svenska kvinnorörelsens pionjärer i debatt om kvinnans kallelse ca 1860-1900, Stockholm, 1999: 24.
[19] Ibid: 24-25.
[20] Norseth 2007: 78.
[21] Ibid: 116.
[22] Ibid: 246.
[23] K. Martinsen Sykepleiens historie. Freidige og uforsagte diakonisser. Et omsorgsyrke vokser fram 1860-1905, Oslo, 1984: 94.
[24] Norseth 2007: 250.
[25] U. Kaminsky “German ´Home Mission´Abroad: The Orientabreit of the Deaconess Institution Kaiserswerth in the Ottoman Empire“ i H. Murre-van den Berg (red.), New Faith in Ancient Lands. Western Missions in the Middle East in the Nineteenth and Early Twentieth Centuries , Leiden - Boston, 2006: 191-210.
[26] Inger Sandberg 2001: 83.
[27] A Prøis, Albert Lunde, i A. Prøis (red.), Vekkelsens budbringere gjennom hundre år Oslo 1995: 9-22.
[28] Ibid 83.
[29] Norseth 2007: 293.
[30] Sandberg 2001: 82.
[31] Biørn “Armenia og armenierne“.
[32] L. Mikaelsson Kallets ekko. Studier i misjon og selvbiografi, Dr. Philos avhandling i religionshistorie , Bergen, 2000: 141.
[33] Ibid: 27.
[34] Biørn “Armenia og armenierne“.
[35] Martinsen1984 : 221-225.
[36] S. E. Kerr The Lions of Marash. Personal experiences with American Near East Relief 1919-1922, Albany, 1973:. XX.
[37] Bodil Biørn, Dagboknedtegnelser, August 1907. Her fant en store, moderne tyske, amerikanske og franske misjonsstasjoner. Blant lokalbefolkningen fantes det et lesekyndig, moderne borgerskap, og rundt 1900 var minst 1/3 av byens 30 000 armenere gått over til den protestantisk, evangeliske kirke eller den romersk katolske tro.
[38] Ibid, September 1907.
[39] Se for eksempel K. Sarja, The Missionary Career of Baroness hedvig Posse, 1887-1913, i I. M. Okkenhaug (red.), Gender, Race and Religion. Nordic Missions 1860-1940, Uppsala, 2003: 103-136 og K. Sarja “Ännu en syster till Afrika: Trettiosex kvinnliga missionärer i Natal och Zululand 1876-1902, Uppsala 2002.
[40] L. Nyhagen Predelli, Emma Dahl: Contesting the Patriarchal Gender Regime of the Norwegian Missionary Society in Madagascar, Scandinavian Journal of History 2003, 2: 107.
[41] S. Jagalin“Negotiating for Space and Autonomy: Strategies of Finnish Missionary Women in Japan, 1900-1941“, Scandinavian Journal of History 2003, 2: 83-102.
[42] Biørn, “Armenia og armenierne“.
[43] Martinsen 1984: 145-146.
[44] Biørn “Armenia og armenierne“.
[45] Ibid.
[46] KMA kvartalshilsen, 1912: 27, Brev fra Bodil Biørn.
[47] Hammar 1999 : 25-27.
[48] Norseth 2007: 249: “Dette stÃ¥r i skarp kontrast til alle de kvinner som ellers nevnes i kildene, og til det faktum at kolportører og emissærer alltid nevnes ved navn.“
[49] Mikaelsson 2000 : 143.
[50] Porterfield 2005: 19.
[51] Kvartalshilsen, 1912: 27, Brev fra Bodil Biørn.
[52] Kvartalshilsen, nr. 3, 1912,: 27. Brev fra Bodil Biørn.
[53] Ibid.
[54] Kvartalshilsen 1914, Brev fra Bodil Biørn, vinteren 1914.
Oppdatert: 14. juni 2008
Redigert av: Frank Meyer
norvec belgelerine ucundan giris.